Arvingen

John Grisham

ArvingenOversatt av Truls Holst Kopperud

John GrishamOriginalens tittel Sycamore Row

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Opprinnelig utgave:Copyright © 2013 by Belfry Holdings, Inc.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-43649-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsillustrasjon: Rune Kårstad-Hærnes

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Renée

KAPITTEL 1

De fant Seth ute på eiendommen der han hadde sagt han skullevære, skjønt kanskje ikke akkurat i den tilstand som var for-ventet. Han hang for enden av et tau seks fot over bakken, ogsvingte lett i vinden. En front hadde nettopp passert, så Sethvar gjennomvåt da de fant ham, uten at det spilte noen rolle.En eller annen skulle komme til å påpeke at det ikke var tegn tilsøle på skoene hans og ingen spor under ham, og at han sann-synligvis hang der og var død da det begynte å regne. Hvorforvar det viktig? Til syvende og sist var det ikke det.

Logistikken rundt det å henge seg i et tre er ikke helt enkel.Seth hadde åpenbart tenkt på alt. Tauet målte 19 millimeter idiameter, var av naturfiber, tvunnet manila, ikke helt nytt, menabsolutt kraftig nok til å takle tyngden av Seth, som hadde veid73 kilo på sin leges kontor en måned tidligere. Senere skulle enav arbeiderne i en av Seths fabrikker komme til å opplyse omat han hadde sett sjefen kutte en drøy femtenmeters lengde aven tauspole en ukes tid før han tok den i bruk på en slik dra-matisk måte. Den ene enden var bundet godt fast til en laveregren på det samme treet med en likegyldig miks av surringerog knuter. Men de hadde holdt. Den andre enden var kastetover en høyere gren som var seksti centimeter i diameter og stonøyaktig seks komma fire meter over bakken. Derfra hang detcirka to komma syv meter ned mot skogbunnen og kulminertei en perfekt galgeknute som Seth åpenbart hadde øvd seg på enstund. Løkken var som hentet rett ut av læreboken med trettenkveiler beregnet på å trekke løkken sammen når tauet belas-tes. En ekte galgeknute får nakken til brekke, det gjør at dødenkommer hurtigere og er mindre smertefull, og Seth hadde åpen-

7

bart gjort hjemmeleksene. Utover det åpenbare var det ingentegn til kamp eller lidelse.

En gardintrapp, én meter og åtti høy, var blitt sparket tilside og lå veltet like ved. Seth hadde valgt seg et tre, kastettauet over grenen, bundet det fast, klatret opp på stigen, justertknuten, og da alt syntes å være i orden, sparket stigen til sideog falt. Hendene hans hang fritt og dinglet i høyde med lom-mene.

Hadde det forekommet et blaff av tvil, av etterpåklokskap?Idet føttene forlot gardintrappens trygge trinn og armene ennåvar førlige, hadde Seth grepet rundt tauet over hodet på seg ogkjempet desperat til han måtte gi tapt? Ingen kunne noen gangvite det, men det virket tvilsomt. Senere beviser ville avsløre atSeth hadde vært en person med en livsoppgave.

For anledningen hadde han valgt seg ut sin fineste dress, en itykk blandingsull, mørk grå, som vanligvis var forbeholdt be-gravelser i kjøligere vær. Han hadde bare tre. En korrekt heng-ning får til resultat at kroppen strekkes ut, så oppbretten påSeths bukser rakk ham til anklene, mens jakken rakk ham tilmidjen. De svarte skoene var blankpusset og prikkfrie. Det blåslipset var perfekt knyttet. Den hvite skjorten derimot, var flek-ket av blod som hadde piplet frem under tauet. I løpet av fåtimer skulle det bli kjent at Seth Hubbard hadde vært til stede ien kirke i nærheten under en gudstjeneste som startet klokken11. Han hadde vekslet ord med bekjente, fleipet med en hjelpe-prest, gitt en mynt i kollekt og virket i rimelig godt humør.De fleste visste at Seth førte en kamp mot lungekreften, menså godt som ingen visste at legene bare hadde gitt ham kort tidigjen å leve. Seths navn sto på flere av bønnelistene i kirken.Han bar imidlertid et stigma i form av to skilsmisser, og villealdri fullt ut bli betraktet som en ekte kristen.

Selvmordet gjorde ikke saken bedre.Treet var en gammel platanlønn som Seth og familien hans

hadde eid i mange år. Landområdet omkring var preget avharde treslag, verdifullt tømmer som Seth gjentatte gangerhadde belånt og dyktig forvaltet med stor rikdom som resul-tat. Hans far hadde overtatt eiendommen gjennom tvilsommetransaksjoner en gang i 1930-årene. Begge Seths ekskoner

8

hadde gjort tapre forsøk på å overta den under skilsmissekri-gene, men Seth hadde holdt stand. De fikk så godt som altannet.

Den første på åstedet var Calvin Boggs, en gårdsarbeider ogaltmuligmann som hadde vært i Seths tjeneste i årevis. Tid-lig søndag morgen hadde Calvin fått en telefon fra sjefen sin.«Møt meg ved broen klokken 14,» sa Seth. Han forklarte ikkehvorfor, og Calvin var ikke den som stilte spørsmål. Hvis Mr.Hubbard ba ham møte opp et eller annet sted på et visst tids-punkt, så gjorde han det. I siste øyeblikk ba Calvins tiårigesønn tynt om å få bli med, og på tross av magefølelsen sa Cal-vin ja. De kjørte i flere kilometer langs en svingete grusvei somførte langt inn på Hubbard-eiendommen. Mens Calvin kjørte,var han virkelig nysgjerrig på dette møtet. Han kunne ikkehuske at han noensinne hadde truffet sjefen en søndag etter-middag. Han kjente til at sjefen var syk og ryktene om at hanvar døende, men som med alt annet forbigikk Mr. Hubbardden slags i stillhet.

Broen var ikke annet enn en plattform av treverk over ensmal, navnløs bekk som var tildekket av planter og full av slan-ger. I flere måneder hadde Mr. Hubbard planlagt å erstatte denmed en vid stikkrenne av betong, men den dårlige helsen haddeavsporet prosjektet. Bekken lå inntil en lysning der to halvtnedfalne hytter sto og råtnet under slyngplanter og annen ve-getasjon og utgjorde den eneste antydningen til at det en ganghadde vært en liten bosetting der.

Parkert ved siden av broen sto Mr. Hubbards nye Cadillac,døren på førersiden var åpen, det samme gjaldt bagasjelokket.Calvin stanset forsiktig bak bilen og fikk den første lille følel-sen av at noe kanskje ikke var som det burde være. Det regnetjevnt og trutt, og det hadde begynt å blåse, så det var ingen godgrunn til at Mr. Hubbard skulle la døren og bagasjelokket stååpne. Calvin ga sønnen beskjed om å bli sittende i pickupen førhan selv gikk langsomt rundt bilen uten å røre noe. Sjefen varikke å se noe sted. Calvin trakk pusten dypt, tørket regnet avansiktet og så seg rundt i terrenget. På den andre siden av lys-ningen, kanskje hundre meter borte, så han en kropp henge i ettre. Han gikk tilbake til pickupen, ga gutten enda en gang be-

9

skjed om å sitte der han satt og holde dørene låst, men det varfor sent. Gutten stirret på platanlønnen i det fjerne.

«Bli her nå,» sa Calvin strengt. «Gå ikke ut av lastebilen.»«Nei vel.»Calvin begynte å gå. Han tok seg god tid mens støvlene gled

på glatt underlag, og han forsøkte å bevare roen. Hastet detsånn? Jo nærmere han kom, desto mer åpenbare ble realitetene.Mannen i den mørke dressen for enden av tauet var fullstendigdød. Calvin dro endelig kjensel på ham, og han så gardintrap-pen, og raskt skjønte han hva som hadde skjedd og i hvilkenrekkefølge. Uten å røre noe trakk han seg tilbake og gikk til-bake til bilen.

Dette var i oktober 1988, og biltelefoner hadde endelig fun-net veien til landsbygda i Mississippi. Fordi Mr. Hubbard insis-terte, hadde Calvin fått montert et eksemplar i pickupen. Hanringte til sheriffens kontor i Ford County, avla en kort rapportog begynte å vente. I lunheten fra varmeapparatet søkte hantrøst hos Merle Haggard på radioen, glante ut gjennom front-ruten, overså gutten, trommet fingrene mot rattet i takt medvinduspusserne og skjønte at han gråt. Gutten var for redd tilå si noe.

To sheriffassistenter ankom i felles bil en halv time senere, ogmens de holdt på å iføre seg regntøy, kom det ambulanse meden besetning på tre. Ute fra grusveien måtte alle anstrenge segfor å se den gamle platanen, men etter noen sekunders fokuse-ring ble det klart at det hang en mann i den. Calvin fortalte althan visste. Sheriffassistentene bestemte seg for at det beste varå gå frem som om det hadde skjedd en forbrytelse, og forbødambulansepersonellet å nærme seg åstedet. Nok en sheriffas-sistent dukket opp, deretter enda en. De gjennomsøkte bilen,men fant ingenting som kunne være til hjelp. De fotograferteog gjorde videoopptak av Seth, som hang med lukkede øyne oghodet grotesk forvridd mot høyre. De gransket sporene rundtplatanen, men fant ingen tegn til at andre hadde vært til stede.En av sheriffassistentene kjørte Calvin til Mr. Hubbards hjemnoen kilometer unna – gutten satt i baksetet, fremdeles fullsten-dig taus. Dørene var ikke låst, og på kjøkkenbordet fant de etnotat skrevet på en gul skriveblokk. Seth hadde skrevet med

10

sirlige bokstaver: «Til Calvin. Vennligst informer myndighe-tene om at jeg har tatt mitt eget liv uten assistanse fra noen. Avvedlagte skriv fremgår nøyaktige instrukser om hvordan biset-telsen og gravferden skal foregå. Ingen obduksjon! S.H.» No-tatet var datert samme dag, søndag 2. oktober, 1988.

Sheriffassistentene lot endelig Calvin få gå. Han skyndte seghjem med gutten, som brøt sammen i sin mors armer og ikkesa et eneste ord resten av dagen.

*

Ozzie Walsh var én av i alt to svarte sheriffer i Mississippi.Den andre var nettopp blitt valgt i et county beliggende i elve-deltaet, som var 70 prosent svart. Ford County var 74 prosenthvitt, men Ozzie hadde vunnet både valget og flere gjenvalgmed klar margin. De svarte forgudet ham fordi han var en avdem. De hvite respekterte ham fordi han var en tøff purk ogtidligere fotballstjerne fra Clanton High School. På enkelte avlivets områder langt sør i sørstatene var fotballen i ferd med åvinne over rasemotsetningene.

Ozzie var på vei hjem fra kirken med kone og fire barnda samtalen kom. Da han ankom broen, var han iført dress,manglet våpen og tjenestebevis, men hadde et par gamle støv-ler i bagasjerommet. I følge med to av assistentene gikk hangjennom sølen bort til platanen under en paraply. Liket av Sethvar nå gjennomvått, og vannet dryppet fra skotuppene, haken,ørene, fingrene og oppbretten på buksene. Ozzie stanset ikkelangt fra skoene, hevet paraplyen og betraktet det gustenblekeog ynkelige ansiktet til en person han bare hadde truffet to gan-ger tidligere.

De hadde en felles forhistorie. I 1983, da Ozzie stilte somsheriffkandidat første gang, hadde han tre hvite opponenterog ingen penger. Han fikk en oppringning fra Seth Hubbard,som var ukjent for ham, og, som Ozzie skulle finne ut, enmann som holdt lav profil. Seth bodde i det nordøstre hjør-net av Ford County, nesten oppe ved grensen til Tyler. Han sahan var i skogs- og trelastbransjen, eide noen sagbruk i Ala-bama, noen fabrikker her og der, og ga inntrykk av å være enmann som hadde hatt suksess. Han tilbød seg å finansiere Oz-

11

zies valgkamp, men bare hvis han aksepterte kontant betaling.Femogtyve tusen dollar i kontanter. Inne på sitt kontor, bak enlåst dør, åpnet Seth Hubbard et skrin og viste Ozzie pengene.Ozzie forklarte at valgkampbidrag måtte oppgis og så videre.Seth forklarte at han ikke ønsket at hans konkrete bidrag skulleoppgis noe sted. Han ønsket en avtale basert på kontanter, el-lers ble det ingen avtale.

«Hva krever du til gjengjeld?» hadde Ozzie spurt.«Jeg vil at du skal bli valgt. Annet er det ikke,» hadde Seth

svart.«Jeg er litt tvilende til dette.»«Tror du motstanderne dine aksepterer kontanter under

bordet?»«Sannsynligvis.»«Naturligvis gjør de det. Ikke vær tåpelig.»Ozzie tok imot pengene. Han satte valgkampen i høygir,

kom seg på hengende håret med i sluttrunden og valset over op-ponenten i finalen. Senere hadde han ved to anledninger værtinnom Seths kontor for å hilse på og si takk, men Mr. Hub-bard var aldri til stede. Mr. Hubbard ringte aldri tilbake. Ozziespurte seg diskré fore om noen visste noe om Mr. Hubbard,men lite var kjent. Ryktene gikk om at han hadde skapt seg enformue i møbelbransjen, men ingen visste sikkert. Han eide enåtte hundre mål stor eiendom like ved der han bodde. Han be-nyttet hverken lokale banker, advokater eller forsikringsagen-ter. Han gikk av og til i kirken.

Fire år senere møtte Ozzie begrenset konkurranse, men Sethville uansett ha et møte. Nok en gang skiftet femogtyve tusendollar eier, og nok en gang forsvant Seth av syne. Nå var handød, drept av sin egen renneløkke og dryppende våt av regn.

Finn Plunkett, countyets likskuedommer, dukket endeligopp. Døden kunne nå offisielt erklæres for inntruffet.

«La oss få ham ned,» sa Ozzie. Knutene ble løst, og Seth blelangsomt firt ned. De la ham på en båre og dekket ham til medet termoteppe. Fire menn hadde sin fulle hyre med å bukserebåren tilbake til ambulansen. Ozzie fulgte etter den lille prose-sjonen, like undrende som alle andre.

Han var et godt stykke ut i det femte året i jobben og hadde

12

sett så mange lik. Ulykker, bilkollisjoner, noen drap, enkelteselvmord. Han var hverken kynisk eller blasert. Han haddehatt en rekke samtaler sent på kvelden med foreldre eller ekte-feller, og fryktet alltid den neste.

Gode gamle Seth. Og hvem var det nå Ozzie måtte ringe til?Han visste at Seth var skilt, men ikke om han hadde giftet segigjen. Han visste ingenting om familien. Seth var rundt sytti år.Om han hadde voksne barn, hvor var i så fall de?

Nåvel, Ozzie fant det nok ut før eller siden. Mens han kjørtegjennom Clanton med ambulansen på hjul, begynte han å ringetil folk som kunne tenkes å vite noe om Seth Hubbard.

KAPITTEL 2

Jake Brigance stirret på de røde tallene på det digitale vekker-uret. Klokken 05.29 strakte han armen ut, trykket på en knappog svingte bena forsiktig ut av sengen. Carla snudde seg fra denene til den andre siden og grov seg dypere ned under teppene.Jake klappet henne på baken og sa god morgen. Det kom ingenreaksjon. Det var mandag, ordinær arbeidsdag, men hun komtil å sove enda en time før hun for opp av sengen og skyndteseg av sted til skolen med Hanna. Om sommeren pleide Carlaå sove enda lenger, og hun fylte dagene med jenteting og gjordealt det som Hanna ønsket å drive med. Jake derimot hadde entimeplan som sjelden endret seg. Opp klokken 05.30, på plass iCoffee Shop innen 06.00, på kontoret før 07.00. Svært få men-nesker gikk til angrep på morgenen slik Jake Brigance gjorde,skjønt nå, etter å ha nådd den modne alder av 35 år, hadde hanstadig oftere stilt seg selv spørsmålet om hvorfor han egent-lig våknet så tidlig. Og hvorfor insisterte han på å ankommesitt kontor før samtlige andre advokater i Clanton? Svarene,som en gang hadde vært så tydelige, var i ferd med å sløres til.Drømmen han hadde båret på siden jusstudiet om bli en glit-rende prosedyreadvokat, var på ingen måte blitt mindre, hanvar i realiteten mer full av ambisjoner enn noen gang. Men vir-keligheten plaget ham. Etter ti år i skyttergravene var praksisenfremdeles preget av testamenter og skjøteoverdragelser og ba-gatellmessige kontraktsuenigheter, ikke én skikkelig kriminal-sak og ingen lovende bilkollisjoner.

Hans mest ærerike øyeblikk hadde kommet og var borte.Frifinnelsen av Carl Lee Hailey lå tre år tilbake i tiden, og Jakefryktet fra tid til annen at han allerede hadde passert toppen.

14

Men som alltid skjøv han denne tvilen til side og minnet segselv på at han bare var femogtredve. Han var en gladiator medmange store seire foran seg i rettssalen.

Det var ingen hund å slippe ut, for hunden hadde de mis-tet. Max døde i brannen som for tre år siden ødela deres vakreog høyt elskede og opp til pipen belånte hus i viktoriansk stili Adams Street. Klanen hadde satt fyr på huset da det stormetsom verst rundt Hailey-rettssaken i juli 1985. Først hadde debrent et kors ute på plenen foran huset, og deretter hadde deforsøkt å sprenge det i luften. Jake hadde sendt Carla og Hannaav sted, noe som hadde vist seg meget klokt. Etter at Klanenhadde forsøkt å ta livet av ham i en hel måned, brente de tilslutt ned huset hans. Han hadde holdt sitt sluttinnlegg i låntdress.

Temaet ny hund var for ulystbetonet til å ta opp i full bredde.De hadde lekt litt med det fra tid til annen, men likevel lattdet ligge. Hanna ønsket seg hund og trengte kanskje en også,hun var enebarn og påsto ofte at hun syntes det var kjedelig åleke alene. Men Jake, og særlig Carla, visste hvem som ville fåansvaret for å gjøre valpen stueren og vaske etter den. Dess-uten bodde de i leid leilighet og følte at livet ennå sto på vent.Kanskje kunne en hund gjort tilværelsen litt mer normal, kan-skje ikke. Jake grublet ofte over spørsmålet når dagen bare varnoen minutter gammel. Sannheten var at han virkelig savnet enhund.

Etter en rask dusj kledde Jake på seg i et ubenyttet lite sove-rom som han og Carla brukte som skap for oppbevaring avklær. Alle rommene var små i dette forgjengelige huset somnoen andre eide. Alt var midlertidig. Møblene utgjorde en sør-gelig samling av gjenstander de hadde fått eller kjøpt på lop-pemarkeder, og som en vakker dag skulle kastes hvis ting gikksom planlagt, men som Jake hatet å innrømme, det var ingen-ting som syntes å lykkes for dem. Søksmålet mot forsikrings-selskapet hadde kjørt seg fast i innledende rettsforhandlingerog syntes håpløst. Han hadde tatt ut stevning seks månederetter at kjennelsen i Hailey-saken forelå, på et tidspunkt da hanfølte seg som konge og var sprekkeferdig av selvtillit. Hvordankunne et skarve forsikringsselskap våge å ville ta innersvingen

15

på ham? Vis ham en hvilken som helst jury i Ford County, oghan skulle ha sørget for nok en strålende kjennelse. Men selv-sikkerheten og skrytet bleknet mens det langsomt demret forJake og Carla at de hadde vært grovt underforsikret. Fire kvar-taler borte lå den gamle tomten deres, herjet og ødelagt, ogsamlet løv. En av naboene, Mrs. Pickle, holdt øye med den, mendet var fint lite å passe på. Naboene ventet på at det skulle reiseseg et nytt praktbygg, og at familien Brigance skulle vende til-bake.

Jake listet seg på tå inn på Hannas rom, kysset henne påkinnet og la teppene tettere rundt henne. Hun var blitt syvår, deres eneste barn, og flere ville det ikke komme. Hungikk i andre klasse på barneskolen i Clanton, i et klasse-rom rett rundt hjørnet fra der hennes mor var barnehagelæ-rer.

Ute på det trange kjøkkenet trykket Jake på en knapp på kaf-femaskinen og sto og holdt øye med trakteren til den begynte åkomme med lyder. Han åpnet dokumentmappen, lot fingrenegli over den halvautomatiske 9-millimeter-pistolen som lå i hyl-steret og stappet nedi noen saksmapper. Han var blitt vant til åbære våpen, og det gjorde ham trist. Hvordan kunne han leveet normalt liv med et våpen tett innpå seg hele tiden? Normalteller ikke, våpenet var en nødvendighet. De brenner ned husetditt etter å ha forsøkt å sprenge det, de truer din kone per tele-fon, de brenner et kors på plenen foran huset ditt, de slår man-nen til sekretæren din helseløs slik at han senere dør, de setterinn en snikskytter som bommer på deg og treffer en vakt, debedriver terrorhandlinger under rettssaken og fortsetter å truelenge etter at saken er avsluttet.

Fire av terroristene sonet for tiden sin straff – tre i et delstats-fengsel, én i Parchman. Bare fire, minnet Jake seg ustanseligom. Et drøyt titall burde i mellomtiden blitt domfelt, en opp-fatning som ble delt av Ozzie og andre svarte ledere i countyet.Fordi det var blitt en vane og han dessuten var frustrert, ringteJake til FBI en gang i uken og forhørte seg om det var noenfremgang i etterforskningen. Etter tre år var det ikke alltid atnoen ringte tilbake. Saksmappen hans la beslag på et helt ar-kivskap inne på kontoret.

16

Bare fire. Han kjente navnene til mange flere, de var fortsattmistenkte, i hvert fall i Jakes øyne. Noen hadde flyttet, noenvar blitt boende, men uansett fantes de der ute, fortsatte tilvæ-relsen og drev med sitt som om ingenting hadde skjedd. Der-for bar han våpen, det var behørig registrert og hadde alle slagstillatelser. Han hadde ett i dokumentmappen. Ett i bilen. Noenflere på kontoret, samt flere andre. Jaktriflene hans hadde gåtttapt i brannen, men Jake bygde langsomt, men sikkert samlin-gen opp igjen.

Han åpnet døren, gikk ut på en liten mursteinsterrasse ogfylte lungene med den kjølige luften. Ute i gaten, rett foranhuset, sto det en patruljebil fra sheriffkontoret i Ford County,og bak rattet satt Louis Tuck, en heltidsansatt sheriffassistentsom jobbet nattskift og i første rekke hadde ansvaret for åvære synlig i nabolaget hele natten igjennom og i særdeleshetskulle stå parkert ved postkassen klokken 05.45 hver morgenfra mandag til og med lørdag da Mr. Brigance kom ut på terras-sen og hilste og vinket. Tuck vinket tilbake. Familien Brigancehadde overlevd enda en natt.

Så lenge Ozzie Walls var sheriff i Ford County, noe han villevære i ytterligere tre år og sannsynligvis mye lenger, ville hanog folkene hans gjøre alt som mulig var for å beskytte Jake ogfamilien. Jake hadde påtatt seg saken til Carl Lee Hailey, slittsom en hund for bagateller, klart å unngå skuddlinjen, oversettreelle trusler og mistet nesten alt han eide før han sikret seg enavgjørelse som frikjente klienten med en kjennelse som ennå idag ga gjenlyd i Ford County. Å beskytte ham var Ozzies allerfremste oppgave.

Tuck gled langsomt av sted. Han kom til å kjøre rundt kvar-talet og returnere noen få minutter etter at Jake hadde dratt.Han kom til å holde øye med huset helt til han så lys i vinduenepå kjøkkenet og skjønte at Carla hadde stått opp og var i akti-vitet.

Jake kjørte én av to Saaber i Ford County. Den var rød oghadde gått 300 000 kilometer. Han hadde behov for en opp-gradering, men hadde ikke råd. En så eksotisk bil i en småbyhadde en gang vært en kul idé, men nå hadde verkstedregnin-gene nådd et brutalt nivå. Nærmeste merkeverksted lå i Mem-

17

phis, så hver gang han trengte en reparasjon, gikk det med enhalv dag og kostet ham tusen dollar. Jake var klar for en ame-rikansk bil, og han tenkte på dette hver eneste morgen hanvridde om tenningsnøkkelen og spent holdt pusten til det varblitt liv i motoren. Motoren hadde aldri unnlatt å starte, meni løpet av de siste par ukene hadde Jake lagt merke til en litennøling, en ekstra runde eller to med startmotoren, som haddefremkalt en uggen følelse av at et eller annet ille snart ville skje.En voksende paranoia fikk ham til å høre flere skranglendelyder, og han sjekket dekkene hver dag i takt med den min-kende mønsterdybden. Han rygget ut i Culbert Street som tiltross for at den bare lå fire kvartaler unna Adams Street og denubebygde tomten deres, helt klart lå i en mindre velstående delav byen. Huset ved siden av var også en utleiebolig. I AdamsStreet lå det hus som var eldre og staselige og hadde mer ka-rakter. Culbert var et sammensurium av forstadskasser som varblitt slengt opp i all hast før byen begynte å interessere seg forplanlegging.

Selv om hun sa lite om det, visste Jake at Carla var klar forå dra videre, til et eller annet sted.

De hadde i realiteten snakket om å flytte, og å legge Clan-ton bak seg for godt. De tre årene som var gått etter Hailey-rettssaken, hadde vært langt mindre lønnsomme enn de haddehåpet og ventet seg. Hvis det var Jakes skjebne å slå seg fremsom advokat på barrikadene, hvorfor ikke søke barrikader etannet sted? Carla kunne undervise hvor som helst. De ville sik-kert finne et godt liv som hverken omfattet våpenbruk ellerkonstant overvåking. Det var kanskje slik at Jake hadde en høystjerne blant de svarte i Ford County, men mange av de hvitenæret sterk motvilje mot ham. Og skrullingene gikk fortsattomkring der ute. På den annen side var det en viss trygghet i detå bo midt blant så mange gode venner. Naboene holdt øye medtrafikken, og ukjente biler og pickuper ble lagt merke til. Allepolitifolkene i byen og hver eneste sheriffassistent i countyetvisste at sikkerheten til familien Brigance var av aller størsteviktighet.

Jake og Carla kom aldri til å dra sin vei, likevel var det moronå og da å ta frem den gamle «Hvor vil du helst bo?»-leken.

18

Det var bare en lek, for Jake så den brutale virkeligheten i øy-nene: Han ville aldri trives i et større firma i en storby, og komaldri til å finne en småby noe sted som ikke allerede rant overmed sultne advokater. Han så fremtiden klart for seg og haddeingen problemer med å akseptere den. Han måtte bare tjenenoen penger.

Han kjørte forbi den åpne tomten i Adams Street, mumletbitre fordømmelser over kujonene som hadde satt fyr på huset,og spanderte noen på forsikringsselskapet også, før han satteopp farten og kjørte videre. Fra Adams Street svingte han inni Jefferson og videre til Washington som strakte seg i øst-vest-lig retning på nordsiden av tinghusplassen i Clanton. Kontorethans lå i Washington Street tvers overfor det prektige ting-huset, og han parkerte på nøyaktig samme sted hver morgenklokken 06.00 fordi det på det tidspunktet var plasser nok åvelge mellom. Det kom til å være stille på tinghusplassen i endato timer til tinghuset og kontorene og forretningene i områdetåpnet for dagen.

Men i Coffee Shop var det folk, blåsnipper, gårdbrukere ogsheriffassistenter da Jake ruslet inn og begynte å hilse. Somalltid var han den eneste som gikk med jakke og slips. Hvit-snippene pleide å samle seg en time senere i Tea Shoppe påden andre siden av torget, der de drøftet rentenivå og uten-rikspolitikk. I Coffee Shop gikk praten om fotball, lokalpoli-tikk og abborfiske. Jake var en av svært få hvitsnipper somhadde fått innpass i Coffee Shop. Det var flere grunner tildet: Han var godt likt, godlynt, aksepterte å bli ertet, og hanvar aldri vanskelig å be om en kjapp og gratis juridisk utta-lelse hvis en mekaniker eller lastebilsjåfør hadde havnet i enknipe. Han hengte jakken på en krok på veggen og fant enledig stol ved bordet til Marshall Prather, en av sheriffassi-stentene. For to dager siden hadde Ole Miss tapt for Geor-gia med to touchdowns, og dette var et hett tema. En sveisenog tyggegummityggende kvinne ved navn Dell skjenket kaffeog klarte å dytte borti ham med en fyldig bakstuss – noesom gjentok seg seks dager av seks mulige. I løpet av få mi-nutter serverte hun ham en frokost han aldri trengte å be-stille – hvetetoast, kornblanding, jordbærsyltetøy; det vanlige.

19

Idet Jake begynte å riste tabascosaus utover kornblandin-gen, spurte Prather: «Si meg, Jake, kjente du Seth Hub-bard?»

«Har aldri truffet ham,» svarte Jake og merket seg et par øye-kast. «Bare hørt navnet et par ganger. Bodde han ikke oppeved Palmyra et eller annet sted?»

«Stemmer det.» Prather tygde på en pølse mens Jake nippettil kaffen.

Jake ventet litt før han sa: «Jeg regner med at jeg trygt kananta at det har skjedd noe galt med Seth Hubbard siden du om-talte ham i fortid.»

«Hva gjorde jeg?» spurte Prather. Sheriffassistenten haddeden irriterende vanen at han ofte stilte ladede spørsmål medhøy stemme under frokosten og fulgte dem opp med taushet.Han visste alt og hadde full oversikt, men fisket alltid etter åfinne ut om andre hadde noe å tilføye.

«Omtalte ham i fortid. Du spurte: ’Kjente du Seth Hub-bard?’, ikke ’Kjenner du Seth Hubbard’ – noe som selvsagt villeindikert at han fortsatt er i live. Ikke sant?»

«Antar det.»«Hva var det som skjedde?»Andy Furr, en av mekanikerne på Chevrolet-verkstedet sa

med høy stemme: «Tok livet av seg i går. Fant’n hengende i ettre.»

«Etterlot seg brev og all ting,» la Dell til mens hun feide forbimed kaffekolben. Kafeen hadde alt vært åpen i en time, så detvar liten tvil om at Dell visste like mye om Seth Hubbards bort-gang som noen annen.

«Jaha, og hva sto det i brevet?» spurte Jake rolig.«Kan jeg ikke røpe, kjekken,» kvitret hun. «Det forblir mel-

lom Seth og meg.»«Du kjente ikke Seth,» sa Prather.Dell var ei barsk kråke med den kjappeste kjeften i byen.

Hun sa: «Jeg elsket med Seth en gang. Eller var det to? Huskerikke alltid sånt.»

«Det har vel vært så mange,» sa Prather.«Jo da, men du trenger ikke stille deg i køen engang, gamle-

far,» svarte hun.

20

«Du husker det virkelig ikke,» kommenterte Prather og høs-tet noen flir med det.

«Hvor ble brevet funnet?» spurte Jake i et forsøk på å rever-sere samtalen.

Prather stappet munnen full av pannekaker og tygde enstund før han svarte. «På kjøkkenbordet. Ozzie tok det medseg, driver visst og etterforsker, men det sto ikke noe særlig der.Det ser ut til at Hubbard var i kirken, alt var i orden, kjørtehjem til seg selv, tok en gardintrapp og et tau og gjorde det’nskulle. En av folkene hans fant’n rundt klokka to i går, hang ogsvingte i regnet. Iført den beste søndagsdressen.»

Interessant, eiendommelig, tragisk, men Jake fant det vans-kelig å uttrykke medfølelse over en person han aldri haddetruffet. Andy Furr spurte: «Hadde han noe?»

«Vet ikke,» svarte Prather. «Jeg tror Ozzie kjente’n, men hansier ikke stort.»

Dell fylte opp kaffekoppene deres og stanset for å prate. Medhånden hvilende på hoften sa hun: «Nei, jeg kjente ham ikke.Men kusina mi kjenner den første kona hans, han hadde visstminst to, og ifølge den første skal Seth ha hatt en eiendom oglitt penger. Hun sa han alltid holdt lav profil, voktet sine hem-meligheter og stolte ikke på noen. Og så var’n visst en ekkeldrittsekk, men de sier jo alltid det når de er blitt skilt.»

«Ja, du vet det vel, du,» la Prather til.«Ja, gamlefar, jeg vet det. Jeg vet så veldig mye mer enn deg.»«Foreligger det noe testamente?» spurte Jake. Å stadfeste

testamenter var ikke det han aller helst gjorde, men et bo avlitt størrelse betydde et anstendig honorar for en eller annen ibyen. Det var stort sett dokumentarbeid og et par besøk i ret-ten, det var hverken vanskelig eller altfor kjedelig. Jake visste atfør klokken ble 09.00, ville samtlige av byens advokater snuserundt og prøve å finne ut hvem som hadde festet Seth Hub-bards siste vilje til papiret.

«Vet ikke ennå,» sa Prather.«Et testamente er ikke et offentlig dokument, vel?» spurte

Bill West, en elektriker som jobbet på skofabrikken nord forbyen.

«Ikke før man dør. Man kan endre testamentet helt frem til

21

rett før dødsøyeblikket, så det ville vært umulig å registrere detoffentlig. Dessuten vil man kanskje ikke røpe testamentets be-stemmelser før man er død. Men straks man er det, og strakstestamentet er stadfestet, registreres det i retten og blir offent-lig.» Jake så seg rundt mens han snakket, og så minst tre per-soner til stede som han hadde satt opp testamenter for. Hangjorde det kortfattet, raskt og rimelig, noe som var vel kjent ibyen. Det holdt omsetningen oppe.

«Når begynner stadfestelsen?» spurte Bill West.«Det er ingen tidsfrist for det. Vanligvis vil en gjenlevende

ektefelle eller barn av avdøde finne testamentet, ta det med tilen advokat, og en måneds tid etter gravferden melder de seg forretten og innleder prosessen.»

«Men hva om det ikke er noe testamente?»«Det er alle advokaters drøm,» sa Jake og lo. «Da kan det

være bare rot. Hvis Mr. Hubbard døde uten å ha satt opp noetestamente og etterlot seg et par ekskoner, kanskje noen voksnebarn, kanskje barnebarn, hvem vet, kunne de lett ha holdtkrangelen om verdiene i gang i fem år, selvfølgelig forutsatt athan hadde en formue.»

«Å jo da, det hadde’n,» kommenterte Dell fra den andresiden av kafeen, radaren var i full beredskap som vanlig. Hvisdu kom til å hoste, ville hun spørre om du var forkjølet. Hvisdu nøs, kom hun styrtende med et papirlommetørkle. Hvis duvar uvanlig stille, ville hun spørre deg ut om alt var bra hjemmeog på jobben. Hvis du forsøkte å hviske, sto hun ved bordetditt før du fikk sukk for deg og skjenket kaffe uansett hvor fullekoppene allerede var. Hun gikk ikke glipp av noen ting, hus-ket alt hun hørte og unnlot aldri å minne karene sine om at dehadde hatt en motsatt mening for tre år siden.

Marshall Prather rullet med øynene mot Jake, som for å si:«Hun er sprø.» Men klokelig nok holdt han tett. I stedet spistehan opp pannekakene og måtte gå.

Jake lå ikke langt etter. Han betalte regningen på 6 dollarog 40 cent, la Coffee Shop bak seg, ga Dell en klem på veienut og holdt på å kveles av den billige parfymen. Himmelen varfarget oransje i øst av soloppgangen som nærmet seg. Gårsda-gens regn var borte, og luften var kjølig og klar. Jake satte kur-

22

sen østover, bort fra kontoret, og i raskt tempo som om hanvar litt sent ute til et viktig møte. Sannheten var at han ikkehadde noen viktige møter denne dagen, bare et par rutinepre-gede oppfølgingsvisitter hos folk som var i vanskeligheter.

Jake spaserte sin morgentur rundt tinghusplassen, passertebanker og forsikringskontorer og eiendomsmeglere, butikkerog kafeer, de lå tett sammen vegg i vegg, og alle var stengt såtidlig om morgenen. Med et par unntak var alle bygningene to-etasjes mursteinshus, de hadde kniplingsmønstrede smijerns-sprosser rundt balkonger hengende utover fortau som rammetinn det perfekte kvadratet rundt tinghuset og plenen foran.Clanton var ikke egentlig velstående, men den lå heller ikke pådødsleiet som så mange andre småbyer i landdistriktene sørpå.Folketellingen i 1980 hadde fastslått at innbyggertallet lå pååtte tusen, hele countyet fire ganger så mange, og man forven-tet en viss økning etter neste telling. Det fantes ingen tommeforretningslokaler, ingen gjenspikrede fasader, ingen sørgelige«Til salgs»-skilt i vinduene. Han var fra Karaway, en småbymed to tusen fem hundre innbyggere snaut førti kilometer vestfor Clanton, der Main Street forfalt i takt med at kjøpmen-nene la ned, kafeene stengte og advokatene etter tur pakketned lovsamlingene og flyttet til countyets hovedsete. Det var nåseksogtyve av dem rundt tinghusplassen, antallet var økende,konkurransen kvelende. Hvor mange flere tåler vi? spurte ofteJake seg selv.

Han nøt å spasere forbi de andre advokatfirmaene og se påde låste dørene og de mørklagte resepsjonene. På sett og visvar han ute på en seiersrunde. Han var tilfreds med seg selvog parat til å takle dagens utfordringer mens konkurrenteneennå lå og sov. Han passerte kontoret til Harry Rex Vonner,kanskje hans nærmeste venn innen advokatstanden, en garvetkriger som sjelden møtte opp før klokken 09.00 og ofte til enresepsjon full av grinete skilsmisseklienter. Harry Rex haddevært igjennom flere koner, visste hva et kaotisk liv på hjemme-fronten kunne bety, noe som var grunnen til at han foretrakk åjobbe til sent på kvelden. Jake gikk forbi det forhatte Sullivan-firmaet som huset countyets største samling advokater. Ni vedsiste telling, ni utsøkte drittsekker som Jake forsøkte å unngå,

23

men delvis fordi han var misunnelig. Sullivan hadde bankeneog forsikringsselskapene, og advokatene der tjente mer enn alleandre. Han gikk forbi det problemrammede og avlåste konto-ret til en gammel kompis ved navn Mark Stafford, som ingenhadde hørt noe fra eller sett noe til på åtte måneder etter at hanåpenbart stakk av midt på natten med penger som tilhørte kli-entene. Hans kone og to døtre ventet på ham, det gjorde ogsåen siktelse. I all hemmelighet håpet Jake at Mark satt på enstrand et eller annet sted og drakk paraplydrinker og aldri vur-derte å komme tilbake. Han hadde vært en ulykkelig mann i etulykkelig ekteskap. «Løp videre, Mark,» sa Jake når han hvermorgen lot fingrene gli over hengelåsen uten å saktne farten.

Han strøk forbi kontorene til Ford County Times, lokalenetil Tea Shoppe, som så vidt begynte å livne til, en klesforret-ning for herrer der han kjøpte dresser på salg, en kafé eidav svarte, ved navn Claude’s, der han spiste lunsj hver fredagsammen med byens øvrige hvite liberalere, en antikvitetsbu-tikk som ble drevet av en kjeltring Jake hadde saksøkt to gan-ger, en bank som ennå hadde et annenprioritets pantelån i dennedbrente eiendommen og satt fast i det samme rettsoppgjøret,samt et kontorbygg tilhørende countyet der den nye statsadvo-katen hadde sitt kontor når han var i byen. Den gamle stats-advokaten, Rufus Buckley, var borte, fordrevet for et år sidenav velgerne og på varig basis ute av konkurransen om valg-bare embeter, det var i hvert fall det Jake og mange andre håpetpå. Han og Buckley hadde nesten gjort kål på hverandre underHailey-rettssaken, og hatet mellom dem var ennå intenst. Nåvar den tidligere statsadvokaten tilbake i hjembyen Smithfieldi Polk County der han slikket sårene og prøvde å tjene til salt imaten i en hovedgate som allerede var overfylt av advokater.

Runden var unnagjort, og Jake låste opp inngangsdøren tilsitt eget kontor, som i sin alminnelighet ble ansett for å værebyens fineste. I likhet med mange andre bygninger rundt ting-husplassen var også denne blitt satt opp av Wilbanks-familienfor rundt hundre år siden, og nesten like lenge hadde en Wil-banks praktisert sin jus der. Perioden tok slutt da Lucien, densiste gjenlevende Wilbanks og utvilsomt den galeste, ble fra-tatt bevillingen. Han hadde nettopp ansatt Jake, som kom rett

24

fra studiet og var full av idealer. Lucien hadde villet korrum-pere ham, men før han fikk sjansen til det, inndro delstatensadvokatforbund lisensen hans for siste gang. Med Lucien uteav spill og ingen flere Wilbankser å ta av, arvet Jake en prakt-full samling kontorer. Han brukte bare fem av de ti tilgjenge-lige rommene. Det var et stort resepsjonsområde i første etasjeder den nåværende sekretæren gjorde det hun skulle gjøre, samttok imot klienter. I etasjen over, i et praktfullt rom på ni gangerni meter, tilbrakte Jake sine dager bak et massivt skrivebord aveik, som var blitt benyttet av Lucien, hans far og hans bestefar.Når han kjedet seg, noe som hyppig forekom, gikk han bort tilde franske dørene, åpnet dem og steg ut på balkongen der hanhadde ypperlig utsikt over tinghuset og tinghusplassen.

Klokken 07.00, helt etter planen, satt han bak skrivebordetog nippet til kaffen. Han sjekket avtaleboken og innrømmet forseg selv at den hverken virket løfterik eller lønnsom.